En spennende artikkel i New York Times nylig, viste at gode ledere i høy grad jobber slik jazzmusikere gjør:
- Er lidenskapelige elever. De er lidenskapelig opptatt av å lære nye ting og spør hele tiden spørsmål
- Trygghet gjennom motgang. De har en trygghet på seg selv som er utviklet gjennom å håndtere motgang
- Smarte i team. De er opptatt av å jobbe med mennesker som jobber godt i ensembel med andre
- Kommer til poenget. De ønsker enkel tydelig kommunikasjon hvor man sier det viktigste først
- Har endringskompetanse. De trives i situasjoner med uvisshet
Lidenskapelig opptatt av å lære. Ledere er, som jazzmusikere lidenskapelig opptatt av å lære nye ting hele tiden. Musikere øver bestandig, vi diskuterer nye teknikker, går på konserter, mange tar timer hele livet igjennom, vi oppsøker masterclasser, og vi er alltid på søken etter nye måter å gjøre ting på, og ny musikk. Vi eksperimenterer hele tiden for å finne frem til bedre måter å gjøre ting på, og for å finne nye kontekster som gir ny mening til ting vi allerede kan godt. Et av temaene jeg kan snakke om i mine jazzcode foredrag er øving. Hvordan bygger man en øvingskultur i en organisasjon? I et team? Man øver tradisjonelt ikke i produksjonsmiljøer hvor ting tradisjonelt har vært veldig forutsigbart. Øving er noe vi forbinder med miljøer som skal håndtere forventet uforutsigbarhet -- tenk brannmenn, militære, helsepersonell, eller seilere. Med økt turbulens i arbeidslivet blir øving viktigere og viktigere også i bransjer som før var preget av planlegging. En av bonusene ved å planlegge mindre og stole mer på samspill er at det gir en masse nye arenaer for øving.
Trygghet gjennom motstand. I artikkelen forteller ledere hvordan de er opptatt av hvordan man håndterer motstand. Hva skjer med mennesker som opplever motstand? I 1995 og 1998 tilbrakte min kone og jeg tilsammen ni måneder på en intensivavdeling med to kritisk syke premature barn. I 2009 opplevet jeg mitt største mareritt da min kone på 43 år ble rammet av et kraftig slag som endret hele vår familie dramatisk. Disse erfaringene snakker jeg om i et foredrag om krisehåndtering -- om informasjonsdeling som en forutsetning for å klare å spille sammen, om holdning til kriser, og om hvilken overføringsverdi personlige erfaringer kan ha i profesjonelle sammenhenger.
Jobbe med gode samspillere. I økende grad organiseres arbeid i mer eller mindre tilfeldig sammensatte team. Jazzmusikere vet at en god solist er verdiløs uten et godt "komp" -- musikere hvis hovedoppgave det er å få andre til å låte bra. Vi har en metode for å sette sammen grupper, vet hvordan vi finner frem til de beste ensemblespillerne og vet hva som skal til for at alle drar i samme retning. Jazzmusikere er eksperter på det gode samspillere kan: å mobilisere og motivere mennesker som ikke rapporterer til deg men som du kan få inspirert til å jobbe sammen med deg. I jazz handler alt om samspill, om den musikalske samtalen, og i alle mine ulike foredrag fokuserer jeg på samspill og på hva vi kan gjøre for å øke vår egen og andres tilstedeværelse.
Si det viktigste først. Vær konsis, formuler deg enkelt. Vi produserer nå like mye data på to dager som menneskeheten hadde produsert frem til 2003. Før ga informasjon deg et konkurransefortrinn. Når alle har tilgang til den samme informasjon må vi klare å si noe fornuftig om informasjonen. Hva betyr dette? Hva betyr det for oss? Ikke skriv "Markedsdynamikk." Skriv heller "markedet er på vei opp," hvis det er slik du tolker data. Evenen til å forstå hva ting betyr, evnen til å sette sammen elementer på nye måter som gir nye innsikter er hva som skaper verdi. Evnen til å stille nye spørsmål som leder til nye innsikter. Kurset Prepare, Produce, Present lærer team og enkeltindivider å si det viktigste først og å bli bevisst på hvordan vi organiserer våre analyser. På dette kurset lærer du å si essensen av ditt budskap på ti sekunder og du lærer å teste dine synteser, din analyse og hvordan du gjør leseren klar for det du har på hjertet.
Trives utenfor komfortsonen. Jazzmusikere, som gode ledere, trives i nye farvann hvor de ikke helt vet hvorvidt de klarer seg eller ei. Vi søker ut områder hvor det enda ikke finnes kart, hvor det ikke finnes en oppskrift på hvordan ting skal gjøres -- ofte i ytterkant av vårt eget mestringsfelt. I 1995 gikk jeg til IBM etter fem år som profesjonell musiker. I 2004 bestemte jeg meg for å endre min spillestil. Etter å ha spilt trommer på en konvensjonell måte siden jeg var åtte år, bestemte jeg meg for å speilvende den øvre delen av settet slik at jeg "ledet" med venstre istedetfor høyre hånd. Skulle jeg komme videre, måtte jeg skifte slik at min naturlige sterke hånd -- min venstre hånd -- fikk spille en mer fremtredende rolle. I dag, i en alder av over 50 år, spiller jeg bedre enn før. Men jeg måtte speilvende all læring, og begynne helt på bunnen. Dette tok meg ut av min komfortsone, men fikk meg også til å bli enda bedre enn jeg var før. Dette er også noemine kurs handler om: hvordan kan vi bli enda bedre ved å "rekonfigurere" det vi kan? Øving handler mye om å lære seg nye ting, men det handler vel så mye om å finne ny bruksområder for ting vi allerede kan. Det å ikke være redd for det ukjente, handler, ifølge artikkelen, mer om holdning enn ferdighet.
Mer om mine kurs og foredrag her.
